Blogg

Her kommer det tanker, ideer, meninger om alt som rører seg i keeperens og keepertrenerens liv. Trening og kamp. Det mentale og fysiske. Albertsen skriver mest, men kanskje det kommer en gjesteskribent eller 10 også.

20.03.2025

Da er våren her. Årets første keeperskoler er unnagjort. Jeg gleder meg som vanlig over å være i gang med en ny sesong med hundrevis av unge, smilende, håpefulle og ambisiøse keeper spirer. Jeg ønsker i våre helger å skape et miljø og en arena hvor du kan kjenne på mestring og glede i rollen som super keeper. Men ikke alle har samme tankesett som meg, ser det ut som.

Det er rart dette med følelser. Jeg har lært meg opp gjennom livet å bli mer rasjonell. Ikke ta ting så alvorlig, være litt mer pragmatisk. Tenke at det får være som det er. Det går sikkert bra eller i hvert fall så går det over.

Men det er en situasjon hvor det kommer en følelse som jeg liksom aldri klarer å dytte bort eller forholde meg til på en rolig måte. Den dukket opp forrige helg på en bylagsturnering i Vestfold, hvor jeg er for å se min nevø spille for Larvik. Han er midtstopper og gått litt utenfor familiens vanlige posisjon. Disse guttene og jentene som spilte denne søndagen er inne i sitt 12 leveår. Det er mars, så veldig mange 12 åringer har det ikke rukket å bli.

For de som ikke vet, så er bylagsturneringen den største dagen, den første dagen, hvor det står menn og kvinner rundt anlegget med penn og papir og begynner den tydelige utvelgelse for kretslag og landslaget. Ja, landslaget kommer fort. Kun 2 år til første landskamp. Så det å prestere i dag kan føles som det viktigste i verden. Å det er det kanskje…

Følelsen jeg refererer til kommer kanskje ut i frustrasjon eller sinne i meg, men mest av alt blir jeg vel egentlig bare trist.

Hele greia er jo at jeg er ekstremt opptatt av keeperen og dens rolle, miljø og mulighet for å lykkes. Da er det vel greit at de, på sin viktigste dag så langt i sitt korte fotball liv, blir satt i posisjon for å kunne prestere i et miljø de er trygge på.

Miljøet jeg prater om er målet. Størrelsen på målet, de til daglig spiller i, for en 11/12 åring er et syver mål. Dette målet er 5x2 meter. Stort nok det for en gutt eller jente på 140-150 cm på strømpelesten. Nå er ikke størrelsen i seg selv tema alene. Men når de da blir plassert i et 11`er mål, som måler 7,32 meter bredt og 2,45 høyt, så skjønner selv den mest uinteresserte at det er en betydelig forskjell i størrelse og ikke minst opplevelse. En keeper kjemper en daglig kamp om å føle seg stor nok. Det er et mentalt spill hvor selvtillit og selvfølelse er helt essensielt. Da er forutsigbarhet og gjenkjennelse viktig på en dag som dette.

Jeg fikk oppleve og se keepere som slipper inn baller som suser inn rett under tverrligger. Gutter og jenter som hopper og strekker seg så lange de er, men uten mulighet til å komme opp til ballen som smeller i nettet og motstander jubler for at de klarte å skyte høyt nok. Resultatet er keepere med tårer i øynene og blikket godt plantet i bakken eller bak to hender. De føler seg mislykket!

Om du ikke har stått i mål og kjent på maktesløsheten, så kan jeg prøve å beskrive det på følgende måte. Du vet den følelsen du hadde når du var liten? Hvor en som var større enn deg holdt lua de med strak arm over hodet og du prøvde desperat å få tak i den. Du hoppet og strevede, prøvde å klatre og be om at du fikk lua tilbake. Du var sjanseløs. Du var ikke blitt stor nok enda. Husker du?

Jeg spurte selvfølgelig de som styrte skuta denne dagen hva de tenkte om dette. Svaret var kort og enkelt. Det bestemmes fra toppen. Toppen er NFF og Håkon Grøtteland, med hans team. Grøtteland er sjef for spiller- og trenerutviklingen i Norge. Dette kan da ikke stemme,

for han er jo mye smartere enn dette? Men skulle Grøtteland, mot formodning, bestemt at slik skal det være. Så burde det være sterke nok krefter i NFF som skal beskytte, utvikle og skape gode muligheter for at vi får trygge og gode keepere.

Denne aktuelle søndagen er historie nå og lite kan gjøres med den opplevelsen de unge, håpefulle keeper spirene fikk. Men jævlig trist var det. Så da håper jeg, som alltid når jeg dukker opp på aldersbestemte tiltak, at neste gang så er det positiv utvikling å spore hos de som er ansvarlig.